Persona 4 Revival inntrykk: Tilbake til Inaba, med «kongelig» behandling

Persona 5 Royal var et vendepunkt ikke bare for Atlus og Sega, men for hele JRPG-sjangeren, som på en eller annen måte har blitt påvirket – nesten «smittet» – av noen av funksjonene som preget den endelige versjonen av spillet. Det er ikke vanskelig å finne andre spill som har hentet inspirasjon fra bruken av skrifttyper i menyene, presentasjonen av ferdigheter, gjenstander, HUD-en, kartet og til og med sekvensene etter kampene, med fordelingen av erfaring, bytte og så videre. Faktisk har Persona 5 Royal, i tillegg til å være et mesterverk, pustet nytt liv i en sjanger som har fortsatt å vokse og utvide seg. Og det omfatter ikke bare turbaserte kampspill som dets «nærmeste slektning» Metaphor ReFantazio eller den vestlige tittelen Clair Obscur: Expedition 33.

Men for at Persona 5 (og Royal) skulle kunne eksistere, måtte Atlus bane vei, rydde mange stier og finne et behagelig tempo for å balansere på den tynne linjen der elementer fra visuelle romaner sameksisterer med et tradisjonelt JRPG. Det er derfor logisk at studioets tidligere utgivelser – som inneholdt historier som var like, om ikke mer, ambisiøse enn den femte utgaven – også skulle få en oppgradering, tilpasset en ny generasjon spillere som er ivrige etter å sluke flere «Royal»-titler. Først ut var *Persona 3*, som lanserte sin «R»-versjon, «Reload», og nå er det endelig *Persona 4* sin tur, der «R» står for «Revival».




Persona 4 Revival Dette er ikke en remaster av *Persona 4* eller *Persona 4 Golden* med ny grafikk, men snarere en fullverdig nyinnspilling i seg selv. Alle replikkene er spilt inn på nytt av nye stemmeskuespillere, «grunnhistorien» er endret for å sikre bedre sammenheng med den tredje delen av eventyret, og selvfølgelig er det lagt til nye omgivelser, dialog og variasjon i spillmekanikkene. Ja, * Persona 4 Revival * har fått det vi hos P3R kaller «den kongelige behandlingen», men samtidig klarer spillet å utnytte sin fantastiske visuelle identitet, som allerede var en av de beste i hele serien.

Med alt dette i tankene kommer vi til det lille rommet med seks spillstasjoner, der en sjarmerende Sega-ansatt forteller meg at jeg kan sette meg ned og nyte 30 minutter med å spille de to demoene de har forberedt for spillet. Og bare ved å se tittelskjermen og følge med på hvordan spillet utspiller seg i de første sekundene, føler man seg allerede som om man er hjemme igjen.